Våtrom - men holder det vann?

Badet er et av de dyreste rommene i et hus. Og et av de vanskeligste. Vann har det med å finne veien dit det ikke skal. Og der det er stillestående vann, selv i ganske små mengder, begynner saker og ting å gro. Saker og ting vi helst ikke vil ha i hus. De som driver og undersøker sånt, finner mye interessant soppflora rundt omkring.

Egentlig er vel dette noe "alle vet". Likevel gjentar det seg stadig: Bad er særlig utsatt for fuktskader, og nå i januar kunne flere aviser melde at dette gjelder så mange som 7 av 10 bad.

Sårbare konstruksjoner
Fra helt tett og til ikke helt tett lenger, er avstanden veldig kort. Prøv å fylle en plastpose med vann, stikk en gang med en knappenål og se hvor mye det lekker. Selv et bittelite hull er nok, så er det ikke tett lenger.
Når membranen ligger rett under overflaten, skal det veldig lite til før det bittelille - eller ikke så bittelille - hullet er et faktum. En flis som blir knust, eller en skrue som havner litt feil, for eksempel.
Tar vi også høyde for at en smøremembran, som nå er det vanligste, kan ha svake punkter som følge av ikke helt hundre prosent gjennomført godt arbeid, blir andelen feil som man faktisk finner igjen i eksisterende bad, mer forståelig.

"Normal" levetid
Bildet her er ikke av vårt bad, men ja, det ser lekkert ut med dusjnisje, vi er med på det. Det dumme er at det ikke er så veldig holdbart over tid. Når dusjvannet renner nedover veggen og rett på gulvet, blir det en veldig stor fuktbelastning på overflatene.
Fuger mellom fliser er ikke vanntette. Særlig der det dusjes mye, rekker det aldri å bli ordentlig tørt. Vann trenger lett inn bak og under fliser.
Det skal veldig mye til for at fliser og membran skal tåle dette over tid, uten at det oppstår fuktskader. Særlig i et klima som vårt, som ikke akkurat kan kalles varmt og tørt.
Fordi vi har valgt å satse på varige, holdbare løsninger, har vi valgt dusjkabinett som holder vannet der det skal være.

Mineralsk = Råtefritt
Vår løsning - som andre har prøvd ut før oss og som vi derfor håper og tror at skal holde - er å bruke mineralske, hygroskopiske materialer i våtrommene. Mineralske, rett og slett fordi de da ikke kan råtne. Hygroskopiske fordi de vil kunne ta opp fuktighet fra lufta når luftfuktigheten er høy, og avgi fuktigheten langsomt etterhvert som det tørker opp. Da unngår vi kondensering på overflatene, noe som inviterer muggsopper og annet vi ikke gjerne vil ha på badet til å vokse der.
I tillegg er materialene alkaliske, inneholder kalk, sånn at muggsoppsporer og andre mikroorganismer ikke trives noe særlig.

Vil du lese mer utfyllende om mineralske byggematerialer, finner du en god artikkel her.

Polyetylen-duk
I gulvet, som er lagt med Lecaplank i etasjeskillet, blir det støpt inn en gasstett membran-duk av PE-folie. I to lag. Duken er lagt sånn at den går et stykke opp i veggene også.


Denne duken er egentlig en radon-duk, beregnet på å støpes inn og være gasstett i hele husets levetid, i følge leverandøren, Isola. Så selv om den ikke er testet og formelt sett godkjent for å fungere som våtromsmembran, er vi rimelig sikre på at den vil være bra nok til det også. Det fine er at den også har sluk-mansjetter og sånt som trengs for å tette rundt gjennomføringer.
Den samme duken bruker vi i veggene, der vi må ha fuktsikring i skvettsonene, over badekaret. Der er duken lagt, eller snarere hengt opp, mellom den uorganiske porebetong-veggen som vender inn mot badet, og de helt organiske, trefiberisolerte veggene, som er husets yttervegger.

Miljø-versting på badet?
Det finnes også våtromsmembraner av PVC-folie på markedet. Men PVC er en miljø-versting, både i produksjon (bl.a. utslipp av drivhusgassen Tetraklormetan), i bruk (lekkasje av ftalater som har hormonhermer-effekt) og etterpå (bidrar bl.a. til utslipp av klorerte hydrokarboner og dioksiner).
Valget var derfor enkelt for oss da vi fant en brukbar PE-duk. Her er den lagt under et lag påstøp, opp langs kantene og mot yttervegg i våtsonen over badekaret.

Porebetong og kalkpuss
Innvendige vegger på badene bygges opp av porebetong-blokker, Celcon. Utenpå disse blokkene skal det komme et lag med hydraulisk kalkpuss, som så kan males med silikatmaling eller leiremaling eller feks kan pusses med tadelakt-teknikk.
Poenget er at overflaten må være helt diffusjonsåpen.
Fliser bruker vi derfor bare i skvettsonene over vasken og over badekaret. Et fint, men nokså kostbart alternativ er tadelakt. Det er en gammel og velbrukt teknikk, en slags kalk-puss som blir polert med steiner til en glatt og hard, vannavvisende, men diffusjonsåpen overflate.
Vi har meldt oss på et kurs i tadelakt nå i begynnelsen av mars, så kanskje?

Vare lenge
Det er en sentral del av økologi- og bærekraft-aspektet å velge løsninger som holder lenge.
Dessverre er det altfor mange bad som ikke gjør det, ofte til stor overraskelse for eierne, for ikke å snakke om de som har kjøpt et hus med et bad som ser helt fint ut. Det er mange som har fått ubehagelige overraskelser.

Så til dusjing skal vi ha dusjkabinett. Med hjul under, så det vil være lett å trekke det litt fram for renhold bak og under.
Selv om flislagte dusjsoner med glassvegger - og kanskje til og med sånne fine rullesteinsfliser på gulvet - ser lekkert ut, vil vi altså heller spare gulv og vegger for alt vannsølet. Når vi holder sølet inni et dusjkabinett, vil hele badet kunne vare mye lenger, uten at vi får problemer med fliser som løsner og muggdannelse bak flisene, noe som ellers er et utbredt problem når bad får noen år på seg.


Og likevel er det altfor få som stiller det mest nærliggende spørsmålet: Kan det være at metodene vi bruker i våtrom egentlig ikke er gode nok sånn i praksis, når et bad, som fort vekk koster 30.000 kr pr kvadratmeter, kanskje ikke holder i mer enn i ti-femten år?

Vi kommer tilbake med flere bilder i et senere innlegg, når badet vårt etterhvert blir mer ferdig.